søndag 16. februar 2020

Herfra til Hiroshima av Sunniva Lye Axelsen

Ingrid er snart 40, hjelpepleier og har sosiale angst. Det er en utfordring å daglig skulle gi omsorg når en aldri får omsorg selv. Hun har levd alene og asketisk, brukt livet på å nedbetale de avdøde foreldrenes gjeld. Samtidig er hun handlekraftig når det gjelder!

Det er som om jeg nettopp har møtt Ingrid i en hotellbar. Hun forteller meg sin historie hulter til bulter, men med en rød tråd. Omveiene og bortforklaringene gjør det mer spennende og sært.

Historien starter da Thomas blir interessert i henne. Fordi hun ikke har lært seg koder for samspill og forhold blir hun fort sjalu og slitsom. Og han bryter forholdet.
Han hadde bestilt en reise for begge, en reise som skulle ende i Hiroshima. Etter bruddet reiser Thomas med en annen, en kvinne Ingrid er sjalu på. Da Ingrid arver penger av en tidligere pasient følger hun etter ekskjæresten på turen. Med en narkoman ambassadesønn som selskap.

Sunniva Lye Axelsen skriver godt. Språket er både vakkert og skarpt, hverdagslig vulgært og elegant på samme tid.
Ingrids angst, hennes klamme ensomhet, filmingen med mobilen av absolutt alt, det flytende skillet mellom kontroll og galskap er mesterlig beskrevet. Det er en desperasjon i Ingrid som kjennes fysisk for leseren. Som en nerve i spenn.
De mørke undertonene i historien og i Ingrid blir vist med varme og humor.

Herfra til Hiroshima er jordnær og surrealistisk på samme tid. Slutten ble litt heseblesende usannsynlig, men jeg ser det for meg som en film. Hele historien er som en film. Scenene hvor Ingrid går langt for å hjelpe en alkoholisert bruker med å bli nykter og fin til en fest er spesielt sceniske.

Jeg vet at jeg kommer til å tenke på Ingrid og fundere på hvordan hun har det nå. Ønsker meg en oppfølger.

Herfra til Hiroshima var min første bok av forfatteren. Det ble ikke den siste. Rett etterpå leste jeg også hennes Følg meg alle min dager fra 2011. Sart og sørgmodig om alderdom og ensomhet.

Tine, Anita og Ingalill har skrevet godt om boken.

Tiden 2019/ 299 sider/ lånt på biblioteket

Marianne Augusta

8 kommentarer:

  1. Flott omtale, og takk for lenke Marianne A! Som du sikkert vet likte jeg boken, med et par innvendinger. Den hang lenge i, så det er ikke tvil om at skildringene av hovedpersonens ensomhet gjorde inntrykk :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, denne historien gjør inntrykk. Boeken er ikke perfekt, men Ingrid kjenens ekte og det er ikke så ofte jeg føler når jeg leser. Jeg vil lese mer av forfatteren.
      Ønsker deg en fin leseuke. Spent på hva du synes om Syng, gavløse, syng

      Slett
  2. Fin omtale, Marianne. Ja, denne likte jeg også, som du vet og jeg er glad at du også likte den godt:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Fin fin bok. Har du lest flere bøker av forfatteren?
      Takk for takk :) jeg glemmer for ofte å takke for linking.
      Ønsker deg en flott uke med mange fine leseopplevelser

      Slett
    2. Nei, jeg har ikke det. Men det kan jeg godt tenke meg etterhvert..
      Bare hyggelig:)

      Slett
  3. Dette var en av favorittene mine fra ifjor. KOmmer til å nominere høyt, kanskje til og med høyest til Bokbloggerprisen -), men er enig med deg i at slutten var litt hektisk. Mistet litt oversikten og skulle ønske det ikke var så rotete. Det jeg husker aller beste dog (uten å dobbelsjekke egen omtale) var omslaget, grell blank rosa, not a fan, men igjen, det har satt seg fast, så det var nok et genistrek likevel.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tøft at denne boka er en av dine favorietter fra i fjor. Det er en stund siden jeg leste den, men jeg tenker fortsatt på Ingrid innimellom :) Slutten var hektisk, men matchet hennes tap av virkelighetssans på et vis.
      Omslaget er ikke vakkert, men jeg liker det :)
      Legger til din omtale også

      Slett