fredag 18. oktober 2019

We have always lived in the Castle av Shirley Jackson

We have always lived in the castle - Shirley Jackson
Søstrene Merricat og Charlotte bor sammen med onkel Julian i et stort hus. Huset ligger utenfor byen og blir skydd av byens beboere. Der har de holdt fort etter at foreldrene og flere andre familiemedlemmer døde 6 år tidligere. De har vent seg til et enkelt og tilnærmet idyllisk liv. Isolert fra omverdnen. Helt til fetter Charles dukker opp og forstyrrer roen. Merricat tar opp kampen med alle tilgjengelige midler.

Jackson beskriver personene så en kan se dem tydelig. Merricat og Charlotte. Onkel Julian. Og fetter Charles. Alle har de sin distinkte personlighet og er treffende beskrevet med mørk humor og varme.
Språket er fabelaktig. Lekent, men samtidig presist. Som Merricats monologer som er iblandet barnerim og regler. Det er noe med fortellere som sjarmerer meg i senk samtidig som jeg ikke helt tror på det de forteller. Merricat er 18 men det virker som hun har stivnet i den alderen hun var da foreldrene døde. 

Boken er ikke direkte skummel. Gotisk stemning, men ikke horror. Som et eventyr med en klaustrofobisk og ujyggelig atmosfære. Spenningen ligger i de små detaljene. Nyansene og den langsomme forståelsen av at alt ikke er som det skal med idyllen og bokens forteller Merricat.

Historien handler om alt det som ikke blir sagt og reglene vi lager for å overleve. Også om søskenkjærlighet som et ubrytelig bånd. Om å være utenfor, om våre ødeleggende fordommer og frykten for mennesker vi ikke forstår.

Jeg koste meg da jeg leste We have always lived in the castle - og jeg vet jeg kommer til å lese den på nytt.

"... I never turned; it was enough to feel them all there without looking into their flat grey faces with hating eyes. I wish you were all dead, I thought, and longed to say it out loud. Constance said, "Never let them see that you care," and "If you pay attention they'll only get worse," and probably it was true, but I wished they were dead. I would have liked to come into the grocery some morning and see them all, even the Elberts and the children, lying there crying with the pain of dying. I would help myself to groceries, I thought, stepping over their bodies, taking whatever I fancied from the shelves, and go home, with perhaps a kick for Mrs. Donell while she lay there. I was never sorry when I had thoughts like this; I only wished they would come true."

1962/ 146 sider/ filmatisert (2018)

Marianne Augusta

2 kommentarer:

  1. Skulle akkurat til å si at denne er filmatisert men så ser jeg at du har skrevet det helt nederst i innlegget! Har hatt boken på ønske-tbr-listen min lenge og kommer nok til å kjøpe den om ikke så altfor lenge for dette er en bok jeg absolutt har lyst til å lese. Derfor er det kjekt med slike påminnelser som dette :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg også ventet i mange år før jeg leste denne lille boka - og jeg angrer ikke. Usikker på om jeg tør å se filmen. Det er for ofte det er noe som skurrer fra bok til film. Fortell meg det når du har lest den (etter alle de andee bøkene som også må leses :)

      Slett