fredag 24. januar 2020

Kort om Hunder av Vibeke Tandberg (teater)

Hunder Natinaltheatret
Forfatter og billedkunstner Vibeke Tandberg debuterer som dramatiker med Hunder. Lørdag var Kjæresten og jeg på Nationaltheateret for å se stykket. Jeg forsto lite - og jeg elsket det. Jeg både var helt taus, fniste og lo høyt under forestilling; jeg ble underholdt og jeg har tenkt på stykket etterpå.
 
Hunder er en dramatisering av Tandbergs roman Tempelhof fra 2014. Jeg har tidligere lest hennes Bejing Duck som også var irrasjonell og underholdende.

Kam og Mak er i en hage og snakker til/om et lite barn. Samtidig er de på et fly hvor de unnfanger et barn på toalettet. Flyet styrter. Et tre i hagen faller over barnet. Dette skjer samtidig. 

Hunder er absurd og Tandberg har vært klar på at stykket ikke har en dypere mening. Men mye handler om hvordan livet og forholdet endrer seg etter å ha fått barn. Skuespillerne snakker ofte samtidig og forbi hverandre. Det er på samme tid meningsløst og gjenkjennelig.

Scenen er kun dekorert med to stoler og en mengde planter. Skuespillerene Henriette Marø og Sigurd Myhre har begge en spesiell tilstedeværelse og fin fysisk timing. 

Hunder var en god timeslang opplevelse en lørdags ettermiddag. Anbefales!

Nationaltheatret/ Urpremiere 10.01.20/ 

Marianne Augusta

mandag 20. januar 2020

On Earth We´re Briefly Gorgeous av Ocean Vuong

Ocean Vuong
“I am writing because they told me to never start a sentence with because. But I wasn't trying to make a sentence—I was trying to break free. Because freedom, I am told, is nothing but the distance between the hunter and its prey.”

On Earth We´re Briefly Gorgeous er en oppveksroman om å være innvandrer og homofil fortalt med smerte og kjærlighet. Little Dog flyttet fra Vietnam til Amerika da han var 2. Boken er et brev fra Little Dog til hans mor, en mor som ikke kan lese. Han beretter sin mor alt, men istedenfor å kommunisere direkte med henne grubler han over detaljer i minnene og gjenforteller deres felles historie i et forsøk på å forstå.

Vuong har tidligere gitt ut 2 bøker med poesi, men On Earth We´re Briefly Gorgeous er hans debutroman. Historien er fortalt fragmentert og hopper i tid. En "stream of consiousess" måte å skrive på med overraskende metaforer og sidespor.

Jeg vet ikke hvor mye av fortellingen som er autofiksjon, men historien kjennes personlig og ekte. Jeg føler en nærhet til bokens personer. Forfatteren skriver slik at sidene pulserer og setningene sitrer av liv. Språket er lyrisk og vakkert.
Vuong skriver om lengsel, om kropp, om følelsen av å ikke høre til noe sted og om frihet og overlevelse. Og om hvordan språket kan samle og splitte.

Det er vondt å lese Little Dogs historie. En hudløshet som smitter og åpner opp leseren også. Vuong viser oss smerten. Det er modig. Det er rått. Delene fra Vietnam med moren og mormorens historier er smertelige. Little Dogs som lever med frykt og vold som en integrert del av barndommen. Opplevelsene med forelskelsen i Trevor og Trevors vei inn i rusen sved i meg i dager etter endt lesing.

Til tross for alt det triste er det en bok med mye glede og livslyst. Personene er beskrevet varsomt og med affeksjon og forståelse.

Boken er ikke perfekt. Plottet kunne vært tydeligere. Hovedpersonene har ingen utvikling. Noen av repeteringene er enerverende. Noen setninger er vel naivblomstrete og noen metaforer er forvirrende, men for en leseopplevelse.  To ganger har jeg lest denne boka og jeg kommer til å lese den igjen.

"Ma, there is so much I want to tell you. I was once foolish enough to believe knowledge would clarify, but some things are so gauzed behind layers of syntax and semantics, behind days and hours, names forgotten, salvaged and shed, that simply knowing the wound exists does nothing to reveal it.”

Jonathan Cape 2019/ På norsk: På jorda er vi glimtvis vakre 2019/ 242 sider/ lånt på biblioteket

Marianne Augusta

Forresten: Vuong kommer til Lillehammer Litteraturfestival i mai. 

torsdag 16. januar 2020

Leonoras reise av Susanne Christensen

Susanne Christensen - Leonoras reise
Vi kom hjem fra ferie 2. januar klare for et nytt år med blanke ark og fargestifter. Isteden ble det nesten to uker på sofaen med influensa. Det har vært umulig å gjøre annet enn å hutre og hoste og la feberriene herje med kroppen.
Men i dag løsnet det og jeg har klart å lese noen sider i en bok. Jeg avsluttet Leonoras reise av Susanne Christensen. Boken var en perfekt bok å starte et nytt leseår. Inspirerende og lærerik.

Boken er et langt essay. Leonora Carington (1917 - 2011) er premisset for essayet, men det er ingen direkte biografi eller analyse av hennes verk. Leonoras liv og reise er utgangspunkt for forfatteren til å skrive mer generellt om surrealismen og fokuset på drømmer og vanvidd.
Christensen skriver også om klimakrisen og science fiction filmer. Om selvmord og korallrev. Om fellesskap og forbindelser. Det er variert og sært og underholdende.

Essayformen gir rom for å åpne opp en bok. Leonoras reise er også en reiseskildring og et forsvarsskrift for kulturarbeidere. Susanne Christensen skriver om seg selv og sitt syn på verden og litteraturen. Christensen er litteraturkritiker. Hun er personlig, men ikke privat. 

Utdrag:" Jeg assosierer surrealisme med en slags aha- opplevelse en gang rett før jeg ble tenåring. Jeg forsto at kunsten kunne omforme den virkelightene som var min umiddelbare hverdag. Det var som å dagdrømme og leke, det var en fantasiverden, et sted man kunne være fri."

Noen forbindelser blir vel søkt selv for meg og noen partier virker skissaktige, men boka var en glede å lese. Den kunne godt vært lengre.
Jeg har sett kunsten til Carrington, men ikke lest noe av henne. Så nå skal jeg bestille noen av historiene hennes på biblioteket.
Jeg skal stå opp fra sofaen og fargelegge dagene mine med fargestifter og drømmer og bittelitt vannvidd.

Bakkevig har skrevet positivt om boken.

Oktober 2019/ 185 sider/ lånt på biblioteket

Marianne Augusta